Nye eventyr i gamle fotspor .....

  For et par måneder siden la vi inn et par innlegg på FB med henvisning til nye eventyr og gamle fotspor.  

Nå er det tid for å pakke koffertene igjen og nye utfordringer med gjenoppbygging av sykelandsbyen Mangarano ved Antsirabe og landbruksskolen Tsarafototra ved Morondava.

Gunn begynner å bli litt fornøyd av dette koffertlivet, og det er lenge siden vi har oversikt over hva vi har hvor. Det viktigste er litt brunost og kaviar. Kaviar?  Jeg spiser da aldri kaviar når vi er i Norge......

Kaviar ????

Vi vil bli savnet i hjemlandet.  

Ikke nødvendigvis av naboer og venner, men av spettmeisen, som ikke lenger får si daglige dose av frø og nøtter i alle kategorier.

Når ikke du har forstand på å dra sydover, så får vi gjøre det....

Så får vi ta dette skritt for skritt og se hvor vi ender og hva som kommer ut av dette oppdraget som seniorvolontører, som det heter på fint.  Vi er glade og fornøyde om vi greier å gjøre oss fortjent til denne både tittel og tillit på, uten å gjøre for stor skade. Det som er fint med å bli senior og grå i håret, er at omgivelsene slutter å ha så store forventninger til hva en kan få til.  Så tar vi det derfra........

Landbruksskolen, med skolebygget nederst og internat og lærerboliger over og ved siden. Gårdbruket midt på bildet.  Vegkrysset inn til skolen er vokst til en liten landsby med over 1000 innbyggere.

Mangarano, med de gamle sykeboligene plassert som kaserner midt i bildet. Misjonsstasjonen ienden av den lange alleen oppe til venstre

Farmor Marta og Eirin på langtur...

90 år er ingen alder for en som er ung.

Etter noe runder med overtalelse , bestemte farmor Marta seg for at hun ville ta turen til Madagaskar påny, 15 år etter at hun var her sist. Med Eirin som veiviser gjennom alle labyrinter, kontroller og terminaler, kom de vel fram.

Vi hadde noen fantastiske dager sammen, med tog til Østkysten, fotvask i Ankaramalaza, bading i Det Indiske Hav og tur gjennom regnskogen. Vi havnet midt oppi en av årets sykloner mens vi oppholdt oss i de enkle bungalowene ved havet. Det var spesielt å merke hvordan naturkreftene herjet med landskapet rundt oss, havet som buldra, vinden som fikk hytta til å riste, og regnet, som slo mot vinduslemmene. Mange trær og også noen hus blåste ned i løpet av natta. Eirin har jo opplevd verre stormer her før, men mor tenkte vi kanskje ble litt skremt av både vinden og lydene, og vannet som steg faretruende. Men nei, dette var spennende må vite!!! Akkurat som turen til Ankaramalaza og Fihaonana i steikende varme, timer med kjøring gjennom mange slags landskap. Ikke ett minutts blund på øyet. Alt ble registrert og kommentert. Vi har vært reiseledere for mange grupper her ute, både unge og eldre, men få har lagt for dagen et slikt engasjementet og slik interesse for alt og alle!

Takk for noen gode dager sammen!
Vedlagt er et lite knippe bilder:

Så er vi i gang igjen.....

Så er vi i gang igjen.

Nå er det ikke først og fremst bloggen jeg har i tankene.
Men for all del, den også.

Etter måneder med bloggtørke, er vi på plass, med ny layout, ganske enkelt fordi frokostbordet vårt er flytta til frodig uteplass på nedre del av tunet her i Antsirabe, og vi har mye på hjertet.

Som mange av dere har lest eller hørt, så er vi inne i en ny krise her på Madagaskar. Politisk uro og brenning, ruteknusing, plyndring og dessverre, mange tapte liv. Etter 2-3 dager med demonstrasjoner og uro, er Madagaskar nå falt til ro og folket sørger. Det var så mye som skulle vært annerledes. Landets president hadde jo så mange gode intensjoner og idealer. I hvert fall var det slik vi oppfattet det. Kirkens folk jublet i 2002 og hyrdebevegelsen gikk i spissen for å markere støtte til denne Guds mann som nå skulle få land og folk opp av fattigdom og elendighet. I dag er det mange som er desillusjonerte.

Som en av våre arbeidere sa: "Nå gråter jeg meg i søvn om kvelden."
Og vi gråter med.


Hva er det som er gått galt?
Ja, det er ikke godt å si, men når den vanlige mannen i gata ikke opplever at hverdagen blir lettere, snarere tvert imot. Og samtidig erfarer at det er mange i dette landet som beriker seg på fellesskapets ressurser. Ja, da går det galt til slutt. Ordføreren i Tana valgte å sette ord på det mange tenkte da han kalte landets styre for diktatur og krevde ministeres avgang p.g.a. vanstyre. Planer om salg av store landområder til Koreanske Daewoo og stenging av ordførerens TV-stasjon, gjorde ikke situasjonen bedre.


Så er vi altså tilbake til tiden før Jumbo Score, Zoom, Shoprite, Leader Price og Magro. De ligger alle nede, enten i aske eller plyndret og rasert. De var symboler på et Madagaskar som ville opp og fram. Nå er det nok mange som føler og tenker at det er en lang vei å gå.


Vi får se. Kanskje retter ting seg veldig fort. Kanskje kan det komme noe godt ut av denne krisen. Kanskje har det vært en lærepenge og sterk påminnelse om behov for kursendring for landets president og regjering. Det ligger mange spennende dager foran oss.









Røyken stiger opp fra Magro-varelageret i Antsirabe.

Terrengsykkel......

Når vi først er inne på dette med miljøtilpasset teknologi, så benytter vi anledningen til å vise fram en lokal variant av miljøvennlig terrengsykkel. Denne modellen, som forøvrig umiddelbart ga oss assosiasjoner til barndommens Fred Flintstone, er nok ikke av de mest komfortable, hverken med tanke på fjæring eller kjøreegenskaper, men hvilket miljøprodukt!!!

Terrengbil.....

Misjonen har lagt seg på en grønn linje, i likhet med de fleste andre - sjoner og samfunn. Vi har fått Pro Vert og Grønne rådgivere. Og ikke minst, vi har byttet ut mange av de dyre dieselslukerne med miljøvennlige alternativ.

Denne Citroen´en, som vi nylig ble tildelt, har stor lastekapasitet, stillegående motor, er svært rimelig i drift og glir mye bedre inn i terrenget enn de bilene vi har hatt tidligere. En skikkelig terrengbil, med andre ord.

Personlig har jeg stilt spørsmål ved fargevalg og lakkfinish, men forstår at det er problemstillinger som ikke hører hjemme i misjonens nye, grønne profil.

Finger til besvær.....

"Om ett lem lider, så lider hele legemet....." står det i Skriften.

Ja nettopp! Et lite sår på fingere´n etter dirking av ødelagt dørlås, kombinert med påfølgende håndtering av rått kjøtt ga uheldige konsekvenser for både finger´n og hele legemet forøvrig.

Dager med dårlig form, oppkast og store smerter, ble resultat av at Gunn skulle være både låsesmed og kokk. Doktor Tahiry kom på besøk og utførte inngrep på klinikken. Men infeksjonen var ikke lett å få has på, og det endte med innleggelse på sykehus i Tana med operasjon i full narkose og en hendig liten bandasje som heldigvis reduserte i omfang etter noen dager.

I dag er finger´n presentabel, om enn ikke helt som før, men med daglig innsmøring av lokale planteremedier som Ravintsara* og Katrafay**, så ser det ut til at både finger´n og hele jenta forøvrig er tilbake og "fit for fight......"


(* og ** : Gassiske, endemiske trær som har gitt opphav til mange tradisjonelle medisiner. I hovedsak brukes essenser laget av bladene.)

Venner over grenser...

14.mars ankom ekteskapsgruppa vår fra Ål Ivato flyplass. Nesten surrealistisk å ha våre gode venner her "ute", plutselig tilstede i en verden som har så lite til felles med Ål og Hallingdal, men som allikevel er en viktig del av vår identitet og livserfaring. Det ble mange minneverdige episoder i møte med gassisk kultur, fattigdom og naturrikdom, vekkelsesbevegelsen, osvosv.

Takk for 2 flotte uker sammen, kjære venner!
- og lykke til i snøkavet der oppe i Nord, leste at det nå ligger 170cm snø i Ål !

Vedlagt noen korte glimt:

Glimt fra arbeidet i Fandriana....

Så var det tid for å blogge litt igjen!
Jeg lovte noen glimt fra Fandriana, og her kommer de.
Fra øverst og nedover :
Gunn underviser i helse, hygiene, ernæring og sykdomslære.
Det er 5 klasser, 2 med artium, 2 med ungdomsskoleeksamen og
en liten klasse der elevene ikke har mye skolegang, men de har praktiskert som lærere og kommer fra områder som er isolerte. Det er bare elever med artium som får godkjent lærerskoleeksamen. Det er totalt 126 elever på lærerskolen(SFM) i år. Den største klassen har nesten 40 elever. På bilde 3 er Sabao fra Vohipeno. Hun er 45år, hyrde i kirka, utdannet teolog, men kvinnelige teologer blir ikke ordinert her, så hun vil heller satse på læreryrket. Hun skal begynne som lærer på en liten skole ikke langt fra Ankaramalaza på Øst-kysten, og vi gleder oss alt til å reise ned for å besøke henne etter at hun er kommet i arbeid.

9.mars var vi på besøk i en liten menighet ca. 5 mil fra Fandriana, sammen med 5 elever fra skolen. Elevene hadde laget et lite kor og sang 4-stemt. Presten i kirka er en gammel kjenning fra Morondava, Rabemahafaly, som tidligere var evangelist i mange år, men som nå har utdannet seg til prest og har bygd opp en menighet på 150 voksne og nesten like mange barn (søndagsskolen) i løpet av kort tid. etter gudstjenesten ble vi invitert hjem på middag i det lille huset med 2 rom, der middagsbordet nesten fylte dene ene. På veien hjem sovnet elevene i bilen. Den 8.mars er kvinnedagen og den ble markert på SFM ved at mennene laget mat til alle kvinnene. Arild hadde ansvar for forretten, og 5 gutter ble satt i gang med å raspe gulerøtter. Ris og kjøtt ble kokt på store kjeler ute. Våre franske venner, Marlene, med dattera Sara, venter på at maten skal bli ferid!
Vi er i gang med å etablere en liten demonstrasjonsgård på skolen, med grønnsakshage, kompost, høner, ender, frukttrær og div. og elevene ble satt i gang med å rydde området der gården skal etableres. Vi skal dyrke biologisk og måtte derfor kjøpe kumøkk som gjødsel. Den ble transportert inn i kjerrer. Neders er Ellistid i full gang med å plante kamfertrær. Hun er datter av Gornard, som Arild har kjent fra helt fra 1979 da de samarbeidet om en demonstrasjonsgård utenfor Manakara. Morsomt! – og så gir det litt perspektiv over det en har fått vært med på gjennom mange år!!