For et par måneder siden la vi inn et par innlegg på FB med henvisning til nye eventyr og gamle fotspor.
Nå er det tid for å pakke koffertene igjen og nye utfordringer med gjenoppbygging av sykelandsbyen Mangarano ved Antsirabe og landbruksskolen Tsarafototra ved Morondava.
Gunn begynner å bli litt fornøyd av dette koffertlivet, og det er lenge siden vi har oversikt over hva vi har hvor. Det viktigste er litt brunost og kaviar. Kaviar? Jeg spiser da aldri kaviar når vi er i Norge......
 |
| Kaviar ???? |
Vi vil bli savnet i hjemlandet.
Ikke nødvendigvis av naboer og venner, men av spettmeisen, som ikke lenger får si daglige dose av frø og nøtter i alle kategorier.
 |
| Når ikke du har forstand på å dra sydover, så får vi gjøre det.... |
Så får vi ta dette skritt for skritt og se hvor vi ender og hva som kommer ut av dette oppdraget som seniorvolontører, som det heter på fint. Vi er glade og fornøyde om vi greier å gjøre oss fortjent til denne både tittel og tillit på, uten å gjøre for stor skade. Det som er fint med å bli senior og grå i håret, er at omgivelsene slutter å ha så store forventninger til hva en kan få til. Så tar vi det derfra........
 |
| Landbruksskolen, med skolebygget nederst og internat og lærerboliger over og ved siden. Gårdbruket midt på bildet. Vegkrysset inn til skolen er vokst til en liten landsby med over 1000 innbyggere. |
 |
| Mangarano, med de gamle sykeboligene plassert som kaserner midt i bildet. Misjonsstasjonen ienden av den lange alleen oppe til venstre |
